Sosialt entreprenørskap – en fjerde løsning

07– I starten tenkte jeg at de sosiale entreprenørene ikke hadde lært seg spillereglene som finnes i forretningslivet. Det var vanskelig å ta dem alvorlig, inntil jeg forsto at dette faktisk er en egen måte å drive næringsutvikling på, sier Benedicte Brøgger, professor i forretningsutvikling og innovasjon ved Handelshøyskolen BI.

Skrevet av Hilde Dalen, samfunnsinnovatør og styreleder i Senter for Sosialt Entreprenørskap og Innovasjon

Kombinasjon av formål og forretning

Sosialt entreprenørskap er en form for næringsvirksomhet som første gang ble omtalt på 1980-tallet. Fra 2000-tallet har interessen for denne typen virksomhet økt kraftig internasjonalt, mens vi i Norge fortsatt er i en tidlig fase.

Tanken bak sosialt entreprenørskap er å kombinere et samfunnsnyttig formål med verktøy fra kommersielle bedrifter. Med denne kombinasjonen bryter sosialt entreprenørskap med vår tradisjonelle forestilling om næringsvirksomhet, og oppfordrer til debatt om forståelsen av begreper og modeller. Innenfor en bred definisjon refererer sosialt entreprenørskap til samfunnsbyggende virksomheter. Dette er bedrifter som har integrert både den kommersielle og den sosiale delen i sin kjernevirksomhet.

Feltet oppleves av mange som fragmentert og uoversiktlig, og de siste to årene har de offentlige utredningene stått i kø.

Forståelse av sosialt entreprenørskap krever flerfaglig inngang

Benedicte Brøgger er antropolog og forretningsforsker. Hun er professor, ansatt på BI og har forsket på forholdet mellom bedrift og samfunn i ulike økonomiske systemer i mer enn 20 år. Hun er en av svært få forskere som virkelig har engasjert seg i å forstå sosialt entreprenørskap i Norge gjennom å gå dypere ned i materien.

Brøgger har analysert sosiale virksomheter ved bruk av verktøy for forretningsutvikling, og forteller at det i denne prosessen ble tydelig at verdiskapningen i disse virksomhetene skjer gjennom å styre ressurser og relasjoner på helt andre måter enn det som er vanlig i kommersielle virksomheter. – Det er ikke noe foreløpig ved disse virksomhetene, eller noe som gir resultater etterhvert. Resultatene kommer med en gang, for mennesker i og rundt bedriften. Dette er næringsvirksomhet, men også noe mer, forteller hun.

Sosialt entreprenørskap utfordrer kartet

Brøgger har studert feltet siden 2006 og har erfart/oppdaget at sosialt entreprenørskap kan anta mange former, avhengig av de sosiale feltene det opereres i. Disse virksomhetene skaper koblinger mellom privat sektor, offentlig sektor og frivillig sektor. Dette er sektorer hvor det allerede er etablert egne typer koblingsmekanismer, som er formaliserte og standardiserte. Sponsoravtaler og partnerskapsavtaler mellom frivillige organisasjoner og bedrifter er kjente koblinger. På samme måte er det utviklet avtaler om leveranser av tjenester mellom frivilligheten og det offentlige.  Mellom næringslivet, staten og offentlig sektor finnes det offentlige og private samarbeidsordninger. De sosiale entreprenørene innretter virksomhetene sine etter formen på ressursstrømmen og spillereglene i hvert av de tre etablerte sektorene.

– Sosialt entreprenørskap er komplekst fordi det må utvikles løsninger som er gjennomførbare på tre ulike sett av premisser. De sosiale entreprenørene beveger seg på kryss og tvers av skillelinjene i det norske samfunnet, drevet av det som best tjener virksomhetens sosiale formål. Sosialt entreprenørskap utgjør altså en fjerde løsning, og feltet omtales som den fjerde sektor, forteller Brøgger.

Utfordrer roller og ressursflyt

Brøgger har erfart at de sosiale entreprenører eksperimenter med alt som utgjør en bedrift; kundegrupper, tjenester, finansiering, utstyr og ansatte. De eksperimenterer også med hva som er mulig å få tilgang til av ressurser, ved å fylle ulike sosiale posisjoner samtidig.

– Jeg så først på sosialt entreprenørskap med tradisjonelle entreprenørskapsbriller på, og det tok flere år før jeg forstod at det gir en for snever synsvinkel, sier Brøgger.  Hun understreker at de sosiale entreprenørene forholder seg til økonomiske virksomheter som hører hjemme i forskjellige sektorer, og behersker dem alle i mer eller mindre grad. De driver en form for veksling mellom ulike «valutaer»; trygd, lønn og inntekter. Noen er ansatte, andre er frivillige og andre igjen er såkalte brukere. Ved å blande ulike typer penger og ansatte endrer de sosiale entreprenørene flyten av de etablerte ressursstrømmene og åpner for å kombinere disse på nye måter.

Sosiale entreprenørskap resulterer ikke bare i nye varer og tjenester som dekker behov på nye måter, de gir også marginaliserte mennesker grunnlag for økonomisk selvstendighet. – De sosiale entreprenørene utfordrer profittmaksimering som eneste hensikt for private bedrifter og utfordrer til andre former for samarbeid og regulering av økonomien, og har sammensatte og komplekse forretningsmodeller, sier Brøgger.

Utvikler en ny bedriftsøkonomisk rasjonalitet

Studier viser at sosialt entreprenørskap har både politiske og samfunnsøkonomiske konsekvenser, gjennom å bevege seg mellom ulike etablerte samfunnsområder. Det endrer de kulturelle spillereglene i økonomien. Forsøk viser at når sosiale problemer løses med bedriftsverktøy bidrar det til verdiskapning, men det krever derimot nye organisasjons- og ledelsesformer og andre type kapitalmarkedsinstrumenter enn det som er til rådighet.

– Sosialt entreprenørskap introduserer er en ny type bedriftsøkonomisk rasjonalitet som fortjener sitt eget begrep. Det er inkluderingen av forskjellige typer organisasjoner, og rekkevidden bedriften har til å skaffe resurser til veie og mobilisering til løsninger, som gir grunnlaget for overlevelse og vekst.

Brøgger kaller dette for rekkeviddeøkonomi og forteller at dette medfører deling av ressurser på nye måter der medarbeidere, brukere og kunder medvirker i utviklingsprosessene. Noen transaksjoner dreier seg om handel og andre om omsorg.

For bedrifter har vellykket forretningsstrategi vært basert på skalering; organisering og standardisering av produksjon, slik at det kan produseres mer med de samme ressursene. De sosiale bedriftene utvider virksomheten sin på motsatt vis, de åpner for mange former for eierskap, og produksjonsformer slik at de til en hver tid tilgjengelig ressursene kommer til nytte, og med det har de en ganske annen rekkevidde enn kommersielle bedrifter. De nye måtene å kombinere ressurser på vil sannsynligvis nødvendiggjøre andre former for samarbeid og regulering av økonomien.

Sosialt entreprenørskap på norsk

Sosialt entreprenørskap er altså et felt og et fenomen som ikke kan forstås ved hjelp av klassiske økonomiske teorier alene. Brøgger lanserte derfor i mai i år boken som setter sosialt entreprenørskap inn i en norsk kontekst. Dette er en flerfaglig bok, hvor forfatteren trekker på litteratur fra både antropologi, økonomi, kulturstudier, entreprenørskapsstudier og statsvitenskap. Her får vi som leser en introduksjon til sentrale begreper og hvilke teorier og miljøer de har sitt utspring i. Boka gir innsikt i feltet gjennom praktiske eksempler og flerfaglig teori, og bidrar til både oppklaring og tydeliggjøring av feltet for de som ønsker å vite mer om hvordan sosialt entreprenørskap virker, hvordan tid eller penger kan investeres i feltet og hvordan offentlige reguleringer kan bidra til å utvikle feltet.

Dette innlegget ble publisert i Hva skjer. Bokmerk permalenken.